Erkjennelse

Ettersom jeg har møtt flere nye og andre fremdeles er usikre til hvem og hvordan jeg er smeller jeg løs med dette:

Jeg har en ervervet hjerneskade.

Det vil si at jeg har blitt tilegnet en hjerneskade etter fødselen, men jeg har jobbet iherdig for å klare å fungere mer normalt eller som flest andre igjen.

Jeg fungerer godt igjen nå, ettersom vi tilpasser omgivelsene våres har jeg vært mer bevisst på hvem jeg omgir meg med. andre som hjelper meg på veien videre og gir meg energi istedenfor å tappe meg.

Som jeg har nevnt tidligere har det vært en lang vei å gå, og jeg har vært gjennom mye. Slapp av! Jeg er fortsatt den samme gutten, men jeg er ikke like rask eller like sikker på meg selv lenger ettersom jeg opplever at andre virker noe usikre og skeptiske til meg.

Det er forståelig, men hvis alle kan spole tilbake og tenke på noe sentralt man har lært: «Den gyldne regel – Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.»

For jeg ha vært en velfungerende gutt, som husker det meste fra før jeg ble påkjørt. Det kan hende at det er noen minner jeg ikke husker like godt ettersom de ikke har betydd like mye for meg, men langtidshukommelsen min har jeg hatt med meg hele veien. Dette gjelder forøvrig for de fleste, også de som ikke har vært utsatt for en ulykke.

Når jeg ser igjen folk som ikke har sett meg så ofte, får de ofte hakeslepp. Jeg er utrolig stolt over at jeg har kommet dit jeg er nå! Fint om dere spør meg hvis det er noe dere lurer på. «Assumptions is the mother of all fuck ups!»

 

 

 

Reklamer

Likhet = betryggende?

Mennesker streber etter å være mer like hverandre. Hvorfor kan vi ikke bare ta i bruk de egenskapene vi har fått, som gjør deg unik og heller bare la det blomstre? Jeg er sikker på at hvis alle hadde gjort dette hadde samfunnet vært mye lettere og en vakrere verden.

For eksempel det at jeg fikk en hodeskade var det mange som ikke visste hvor de hadde meg. Dette er vel fordi dette er en skade som mennesker ikke er godt kjent med. Hjernen er jo hva som i hovedsak skiller oss mennesker ut fra annet liv på jorda. Jeg var også annerledes i starten.

Hjernen har blitt et mye større tema og blitt forsket mer på de siste årene. Noe jeg finner både spennende og givende for meg! For jeg har hentet ny læring fra flere forskjellige steder og lært mer fra andre.

Jeg skjønner at dette var «skummelt», men vi blir jo påvirket av de vi har rundt oss. Med andre ord: jeg har fått mye dypere innsikt innen helse og til livet.

Vi bygger oss videre på vår egen vei og blir mer voksne. Jeg merker at jeg har fått et mye mer voksent syn på livet enn andre jevnaldrende. Jeg overtenkte mer også til tider, noe som bare ble surr og mer kaotisk.

Jeg vil bare si at jeg er trygg på hvem jeg er selv når folk har trukket seg unna. Jeg var bare usikker i starten selv ettersom andre trakk seg unna og jeg ikke fungerte som jeg gjorde.

Når jeg tenker tilbake på alt jeg har vært igjennom og da kjenner jeg at jeg blir stolt! Jeg har klart utrolig mye og lagt sten for sten på veien jeg har bygd.

Vi er alle forskjellige individer med ulike egenskaper. Finn hvilke egenskaper du vil ta med deg videre og hva som gjør deg unik! Ta de i bruk og bli en vakrere versjon av deg selv.

Det er det indre som teller

Jeg har møtt flere gode mennesker som har tatt grep i livet mitt ved å stille opp med den kunnskapen de har og med å bare være seg selv. Uavhengig av hva som gjaldt, men med god energi og et positivt sinn. Jeg har virkelig savnet det sosiale, men jeg vet jo også selv at andre holder på med sitt her i livet – som er riktig.

Noen mennesker har både vært der for meg gjennom vanskelige stunder, også hjulpet meg med å komme til den jeg er i dag. For vi blir påvirket av omstendighetene våres. For det meste påvirker vår psykiske helse og vårt sosiale liv. – takk!

Jeg har prøvd å dele noe av hva jeg har gjort og oppnådd gjennom skaden, men jeg har sklidd mer ut fra sosiale medier den siste tiden. Jeg har også klart å få kontakt med alt i menneskekroppen og man vil ikke tenke over skaden min med mindre man vet om hele omfanget og prosessen. Dette er bare bra og mer riktig fordi jeg ikke trenger like mye hjelp som jeg gjorde tidligere, og nå er det heller positiv energi og inntrykk – takk!

Når jeg memorerer tilbake på alle de ulike fasene jeg har hatt og menneskene jeg har møtt gir det meg et godt og varmt smil om munn. Jeg har gått igjennom mye nå, men jeg velger heller se på det positive og hva jeg har fått være med på. Det som er rart eller tilfeldig er at mennesker jeg har møtt har gitt meg noe jeg har vært på utkikk etter og som har vært et savn. Dette er vel fordi jeg også har ledet til den retningen fordi hodet mitt har konsentrert og fokusert seg på akkurat dette feltet da.

Dette er jo veldig fint ettersom tidligere venner har kommet videre i livene sine. Da har jo jeg vært mer avhengig av å finne andre som kan ta på seg en rolle de andre hadde. Jeg setter ihvertfall utrolig pris på å få møte alle og stundene vi har fått sammen.

Jeg ble ferdig på Kysthospitalet i slutten av Januar 2018 og nå skal jeg starte i en ny jobb i Porsgrunn. Jeg skal først være med på Ridderrennet 2018. Dette blir spennende og jeg gleder meg til å treffe både nye og kjente fjes. Deretter går turen tilbake til Porsgrunn hvor jeg skal møte og bli kjent med nye kolleger gjennom nye gjøremål.

Nå har jeg også blitt mer klar over bakgrunnen med at «det er det indre som teller». For jeg har blitt mer åpen og imøtekommende ettersom jeg har måttet jobbe med en skade, mens tidligere venner har fortsatt sine liv. For det er mange som tenker over at jeg ikke kan være med på alt og jeg er mer begrenset nå, men jeg er jo fremdeles den jeg var, bare i eldre utgave.

Payback

Fra November til Januar prøvde jeg meg ut på kysthospitalet. Jeg må fortsatt ta det litt mer med ro enn andre, men jeg prøver ihvertfall å gi mitt beste.

Jeg var såpass heldig at jeg fikk oppmerksomhet, det ble laget kaker og flere små gaver den siste dagen min. Blant annet denne fredsduen, treskjeen, teposer og noen glasserte mandler.

Jeg har fått møte så mange gode personligheter de siste årene mine. De man omgås med har jo stor påvirkning for hvordan du blir. Man bruker «kameleon-effekten» ubevisst sammen med andre. Vi blir påvirket av de vi har rundt oss.

Jeg har kanskje ikke gjort veldig store ting. Jeg har ihvertfall prøvd å gjøre jobben for personer rundt meg enklere og mer gledelig, så jeg møter stadig opp på jobb med et bredt smil.

Det som har vært fint er at jeg har fått gitt litt tilbake til steder hvor jeg selv har vært pasient. Dette føles riktig og er en fin måte for meg å gi tilbake samtidig med det å prøve meg ut i arbeidslivet igjen.

What goes around, comes around

Som de fleste vet har jeg brukt mine siste år på meg selv for å bli bra igjen. Nå som jeg har klart å få til så mye har jeg både blitt inspirert og påvirket av helsepersonell jeg har hatt rundt meg. Jeg har da brukt noe av hva jeg har lært til å hjelpe andre.

Februar 2015 flyttet jeg til Porsgrunn fordi jeg følte at kommunen la til rette for meg. Første gangen jeg var på besøk her ble jeg tatt varmt i mot og møtte alt av terapeuter, voksenopplæring og andre støttespillere som jobbet med meg. Målet deres var jo å få meg videre.

Det eneste var at jeg ikke hadde noe særlig sosialt nettverk her ettersom jeg aldri hadde bodd her tidligere. Jevnaldrende jeg kjente studerte og var opptatt med studier, men tok seg tid til meg når de var hjemme. Jeg har opplevd at den sosiale biten er viktig for å komme seg videre og for å ikke surre rundt i sine egne vonde tanker.

Det var utrolig vanskelig for meg å knytte noe særlig nettverk ettersom jeg opplevde at andre var skeptiske til meg. På denne tiden klarte jeg verken å prate ordentlig eller bevege meg som andre. Enkelte venner av meg fra tidligere har vært veldig greie med meg her og introdusert meg for nye.

En som helt klart har påvirket meg etter skaden er en gutt fra Syria som har lagt seg ut på en lang reise for å komme seg til Norge. Han var innom 8 andre land før han kom seg til Norge. Disse landene var da Tyrkia, Hellas, Kroatia, Bosnia, Østerrike, Frankrike, Tyskland og Sverige.

På denne veien transporterte han seg med 4 ulike transportmidler og hadde ikke med seg noe særlig på denne turen annet enn én følgesvenn.

På veien i Norge har han vært innom flere forskjellige steder. Jeg har jo flyttet på meg selv den siste tiden, men det kan ikke sammenlignes ettersom jeg hele tiden har bodd i Norge. Dette har hjulpet meg gjennom skadeperioden min hvor jeg hele veien har kunnet gledet meg over at jeg har vært heldig i det uheldige.

Nytt år, nye muligheter

Da var julen ferdig og vi har trådd inn i et nytt år hvor vi allerede har kommet inn i den tredje uken. Nå skjønner jeg hva de voksne og mer erfarne mener med at tiden går fort!

Jeg fikk gaver til jul som jeg var fornøyd med, men den beste gaven må være gaven jeg har klart å produsere til meg selv: Det å få bedre kontakt med diafragma (pustemuskelen), samt at jeg ikke halter noe lenger. Jeg klarer til og med å ta dype knebøy nå!

Jeg føler meg enda mer normal igjen ettersom jeg har klart å aktivere alle andre muskler i kroppen nå og hodet henger også godt med. Det jeg henger mer igjen på nå er ikke merkbart for andre enn meg selv og de som kjenner meg godt og vet hvordan jeg var før skaden.

Jeg møtte mange gamle kjenninger igjen ved juletider hvor flere sa at de var imponert over meg og hva jeg har klart. Dette er jeg utrolig takknemlig over at de deler med meg og gjør det mer motiverende for meg å fortsette!

Jeg har flere ting som skal skje i år: jeg har søkt på Ridderrennet, jeg har pratet med NAV og andre som følger meg opp om at jeg vil prøve meg på Menn i Helse (dette er en linje som NAV tilbyr), jeg har lyst til å reise snart ettersom jeg har jobbet alle de siste feriene unntatt juleferien hvor jeg traff flere kjente igjen i Horten og jeg snakket om å dra på en Folkehøyskole for å lage et nytt nettverk nå som flere fra tidligere er ferdig med å studere.

Det er siste måneden min på Kysthospitalet nå. Det har vært veldig gledelig for meg å være her igjen nå ettersom jeg har fått bedre kontakt med diafragma som da gir meg mye bedre tale. Hvis det er uforståelig nå er jeg nok bare sliten og trenger hvile.

Annet er at jeg tenker på å kjøpe en leilighet. Dette blir nok i Porsgrunn ettersom her har jeg fått mye god støtte fra kommunen og jeg kjenner noen her, pluss at jeg har familie her.

Håper at alle hadde en fin julefeiring og jeg ønsker alle et riktig vakkert år nå i 2018!

 

Andre søndag i advent

Advent2Se der ja! Da var andre søndag i advent unna og jeg dro til Porsgrunn en tur for å oppdatere de som følger meg opp.

Tiden nå er trist, og det begynner å bli kaldere og mørkere utendørs. I tillegg til at vi må ta på oss mer klær for å tilpasse oss temperaturen utendørs.

Jeg føler meg mer tappet for energi og savnet av energinivået jeg hadde tidligere er større. Savnet av å fungere like optimalt som hva jeg gjorde før er større. Det er beinhardt. Jeg skulle ønske at jeg hadde en psykolog å sparre litt med.

En annen ting som er mer positivt med vinteren er at det er mange som kommer hjem ved juletider og at det blir ferie.

Lørdagen var jeg på konsert med støttekontakten min i Brevik. Dette var avslappende og en fin konsert.

 

 

Første søndag i advent

Jeg er lei av å flytte rundt på meg og trenger et fast sted jeg kan bosette meg. I løpet av mine siste år har jeg lært og erfart mye, men jeg har ikke fått bosatt meg eller knyttet et nytt og stabilt nettverk, men viktigst av alt fått ro i sjela.

Jeg har hatt mange ulike opphold og lært mye på de forskjellige stedene, men nå som jeg setter meg ned og tenker tilbake på alt jeg har gjort blir jeg bare sliten av hele prosessen med all flytting. Samtidig så vet jeg jo også at alt har vært nødvendig for meg for å bli den jeg er i dag.

Det som er synd er at når man har det gøy opplever man at tiden går mye fortere, som at noen setter alt på fast forward. Når man kjeder seg og ikke har like mye å gjøre blir det som at alt går i slow motion. Det skulle vært helt motsatt…

Jeg har fått oppleve mye fint og møtt mange herlige mennesker, men samtidig har ikke jeg fått knyttet noe eget nettverk etter all reisingen. For jeg har ikke fått oppleve studielivet eller knyttet mange nye kontakter her.

Jeg er veldig takknemlig for alle tidligere venner som har giddet å holde kontakten med meg, men ser jo at de har fått seg nye venner og et annet nettverk via studier. Nå må det vel snart bli min tur…

Livet hadde samtidig ikke vært noe spennende hvis det hadde vært så lett at vi kunne bare brukt en fjernkontroll gjennom det, men da hadde det jo ikke vært noe spennende. For alle valg du tar i løpet av en dag kunne jo endt med noe helt annet. Bare tenk over det.

Tiden flyr ettersom det har blitt første søndag i advent i dag.

Advent.jpg

Hverdagslivet

Nå har jeg virkelig fått kjenne på at jeg ikke fungerer slik jeg gjorde før skaden, spesielt med tanke på utholdenheten min… Jeg har jobbet hver hverdag denne uken fra 09:00-14:00 og jeg skulle rekke bussen 08:20.

Jeg får prøve en ny rolle på Kysthospitalet enn hva jeg har hatt der tidligere. Jeg finner det givende å kunne hjelpe andre tilbake til deres mål og har funnet ut at det er en helsefagarbeider jeg tenker å bli.

I tillegg til å jobbe må jeg også holde muskulaturen i kroppen ved like, spesielt kneet og diafragma er viktig for å kunne fungere normalt igjen. Så jeg har satt av minimum 2 ganger i uken til å styrke dette. Hvis jeg ikke holder muskulatur ved like vil det jo svinne, noe jeg erfarte tidligere da jeg ikke fikk beveget på meg og vært like aktiv.

Jeg opplever at dager hvor jeg lever normalt som andre, både jobber, trening og ordner i leiligheten blir utrolig slitsomme. Disse dagene velger jeg som regel et litt lettere måltid, men jeg liker jo å prøve å lage nye og spennende retter også. Da har jeg funnet ut sammen med han som følger meg opp at jeg kan prøve litt kortere dager først for å oppleve mestring, så kan jeg heller øke tiden når jeg føler at jeg har overskudd til det.

Det er sjeldent jeg har overskudd til å gjøre andre ting… Jeg vet at jeg burde finne en hobby eller en interesse jeg kan holde på med, men jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte og med hva?

Men én ting som jeg ofte glemmer og bør bli flinkere til å minne meg selv på nå er at jeg ikke kan sammenligne meg selv med hvordan jeg var tidligere selv om jeg ser lik ut. Jeg er jo fornøyd med å være den jeg er nå, men jeg bare savner å ha friheten til å løpe.

Sosiale medier

 

20160511_181356.jpg

En ting jeg stadig har tenkt på etter skaden er at forandring fryder. Det er bare at når flere ikke er villige til å gi meg en ny sjanse finner jeg det synd og jeg blir mer sikker på at jeg må finne en ny plattform. Vi mennesker er jo stadig i endring – bare tenk på hvordan du selv var for et par år tilbake. Mye har endret seg, men jeg er fortsatt meg – bare mer reflektert, med nye og andre verdier. Men har jeg blitt en person andre frykter?

Det virker som at flere sliter med å se hvem jeg er nå og stiller seg mer skeptiske. Jeg har utviklet meg steg for steg gjennom ulike perioder. Selv om jeg har endret meg er jeg fortsatt en glad gutt innerst inne. Når jeg fokuserer på alt jeg har klart å få til igjen etter skaden blir jeg stolt.

En av endringene mine er at jeg har tatt mer avstand fra sosiale medier. Det behøver ikke å bety at jeg er skummel, eller ikke bryr meg om hva andre tenker. Snakk med meg som du gjør til alle andre, som en likeverdig person. Jeg vet jo også at flere er opptatte med livene sine.

Jeg fjernet plutselig flere fra facebook og slettet andre sosiale medier fordi jeg trengte mer ro og ville heller utvikle meg selv for å bli bedre igjen. Folk nå til dags er utrolig opptatte av sosiale medier. Det at jeg ikke har delt like mye på disse plattformene den siste tiden har kanskje ført til at andre stiller seg mer kritiske til hvordan jeg er nå?

Jeg skal også ta noe av denne kritikken selv for jeg var usikker på meg selv tidligere. Jeg følte at enkelte ikke klarte å se meg for den jeg er. Det oste sympati fra ansiktene deres da de pratet til meg som at jeg var et lite barn. Jeg tenker at alle skal få ha sine egne meninger, for jeg orker ikke å overbevise andre om at jeg er meg. Nå er det bare at jeg har fått et helt annet livssyn etter alt jeg har vært gjennom.

På den andre siden når jeg snur det om til det positive er jeg jo også takknemlig over å ha møtt andre og nye fjes som har steppet inn i livet mitt. Disse har vist seg som noen gode støttespillere for meg. De har kommet med gode råd og tips, samtidig som de er gode lyttere. Det å bli hørt og bli sett betyr mye for enhver.

Jeg vet ikke hvor mange som tar seg tid til å lese innleggene mine, men det føles godt å bare få det ut og delt noe ettersom jeg sjeldent møter alle. Dette er bilder fra tidligere fordi jeg ikke har tatt mange nye. Jeg er ihvertfall sikker på hvordan jeg fungerer nå, og det er vel det viktigste tross alt.

Det nærmer seg jul nå uansett! Dette blir en sosial og gledelig tid hvor man ser igjen mange gamle og møter mange nye. Dette er noe jeg gleder meg til! En ting som gjør det mer skummelt ute nå og ikke like positivt er at det begynner å bli glattere og kaldere ute nå.

IMG_20170304_160424.jpg